Astrid Kvalbeins takketale for Likestillingsprisen 2018

– Det er en overveldende og en stor glede og ære å stå her i dag.

Da Jørgen Karlstrøm ringte for å fortelle at jeg skulle få Komponistforeningens likestillingspris, hørte jeg meg selv si – mens jeg prøvde å fordøye nyheten – at “jojo, jeg har vel gnåla en del om disse tingene opp gjennom åra…”

For ofte er det sånn det føles når man igjen og igjen peker på, eller blir invitert til å kommentere, underviser i eller forsker på musikk og kjønn, når man stadig både ser og snakker om ubalansen på mange områder på feltet. Man føler at man rekker hånda opp og forstyrrer noe av idyllen: for eksempel dyrkingen av den vakre klassiske og romantiske musikktradisjonen, våre elskede komponistgenier fra svunne tider eller (vandre)historiene om de suverene dirigentene og sjarmerende virtuosene – nesten alle menn.

Heldigvis har mye forandret seg i det siste, og for meg er selve denne prisen et av mange tegn på det. At Komponistforeningen setter likestilling så høyt på agendaen at de har opprettet prisen, at de og institusjonen vi er på i dag, Musikkhøgskolen, og mange andre dessuten har et likestillingsutvalg, tyder på at søkelyset på kjønnsbalanse og mangfold, er blitt sterkere og mer konstant.

Akkurat det er en endring fra for 20 år siden, da jeg skrev artikkelen i Parergon som på mange måter ble starten på mitt faglige engasjement som feminist – noe jeg også i utgangspunktet er oppdratt som, av begge foreldrene mine. Da jeg og de gutta jeg gikk sammen med her på NMH – de studerte komposisjon, jeg sang og pedagogikk, kjønnstypisk nok – og laget et tidsskrift, ble det min oppgave å stå for kvinneperspektivet i et temanummer om tradisjon.

Trass min feministiske grunnholdning ble jeg faktisk sjokkert da jeg satte meg ned med lærebøkene i musikkhistorie og så etter hvordan Clara Schumann og Alma Mahler (og selvsagt knapt noen andre kvinner, som ikke var gift med berømte menn) var omtalt. Dette måtte jeg videre inn i og jeg hadde stor glede av å sette meg inn i bøker om temaet – som egentlig også var overraskende få, den gangen.

10 år etterpå ble mye av dette stoffet med videre inn i innlegget som skulle bli til en artikkel i boka Musikk og kjønn - i utakt? (Norsk kulturråd 2008). Den samlet innleggene konferansen Musikk og kjønn – om kjønnsarbeidsdelingens mange varianter, grunner og virkninger i musikklivet i 2007, som igjen var et startpunkt for blant annet balansekunstprosjektet her i Norge. Jeg har virkelig ikke hatt en sentral rolle i dette, organisatorisk sett, og boka er en brokete bukett av tekster. Men jeg har blitt forbauset over hvor mange ganger noen har kontaktet meg for en kommentar eller et oppdrag fordi de har sett boka, og at studenter bruker den og så videre. Denne publikasjonen trengtes tydeligvis!

Nå står balansekunstprosjektet sterkere, det skrives mer, det er flere kvinner på kritikerbenken, dirigentpulten og i arbeidsrommene for å lage sin egen musikk, enn den gangen. Da jeg gikk fra student til kritiker var jeg ofte den eneste kvinnen i rekken av eldre, mannlige professorer. Musikklivet framstår i det hele tatt som mer bevisst og aktivistisk enn noen gang, også takket være fenomener som #metoo. Flere sier fra, færre og færre tror at kjønnsbalanse kommer av seg selv, eller er vunnet en gang for alle – og skulle man tro det, kan man jo bare løfte blikket ut av vårt felt og ut av vårt lille land.

Jeg skulle ønske at Anne Lorentzen, som jeg redigerte Musikk og kjønn – i utakt? sammen med og som døde for fem år siden, kunne vært her i dag. Hun ville gledet seg over utviklingen. Samtidig ville hun nok nå som da minnet oss om at det er mye igjen, blant annet fordi vi må løfte blikket ut over ubalansen mellom – og kategoriseringen i – kvinner og menn. Det vi arbeider for handler om et større enda mangfold – i legninger og kjønnsidentiteter og måter å leve og iscenesette kjønn på – som igjen kan åpne opp for et større spenn av kreativitet og kunstneriske uttrykk.

Anne gikk i dybden som forsker og var samtidig aktivist på sin hals. Det inspirerer fortsatt – og jeg deler noe av æren med henne i dag. Jeg deler den også med en rekke andre kollegaer og sparringspartnere som har bidratt til å holde temaet varmt og ta det opp igjen og igjen: skribenter og komponister, musikere, forskere og undervisere.

Det er godt å være en del av et nettverk. Men jeg skal også prøve å ta det inn helt for meg sjøl, at man faktisk kan få så mye skryt og gratulasjoner og klemmer av å ha tatt opp potensielt upopulære temaer igjen og igjen, over lang tid.

Og jeg skal prøve hardt å aldri mer kalle det å ”gnåle”.

Tusen, tusen takk!

Astrid Kvalbein