Muntlig høring i Stortinget 14. desember 2023

Mitt navn er Jørgen Karlstrøm, og jeg er styreleder i Norsk Komponistforening. Takk for at jeg får komme hit og presentere våre synspunkter på Kunstnerkår for dere i dag.

Vi hadde høye forventninger til meldingen, og hadde håpet at den skulle inneholde både ny kunnskap, nye analyser, drøftinger og vurderinger av komponisters (og andre kunstneres) situasjon, vurderinger av effekten av kunstnerpolitikken som har vært ført, undersøking av årsakssammenhenger som har ført til at kunstnere har en så presset økonomisk og sosial situasjon som de har, og kanskje til og med utvikling av ny politikk med disse momentene som grunnlag.

Dessverre inneholder meldingen lite eller ingenting av dette, i hvert fall når det gjelder vårt felt. For oss er det derfor vanskelig å se hvilken funksjon denne meldingen skal ha fremover, annet enn som nok et varsel om at – joda - saker skal utredes, vurderes utredet, drøftes og sees på – en gang i fremtiden, men for all del ikke nå.

Meldingen gjentar gang på gang at kunstneres situasjon er presset. Er det ingen som lurer på hvorfor det er slik? Det ser ikke slik ut hvis man leser Kunstnerkår.

Vi i Norsk Komponistforening vet eksempelvis at antall søkere til statens egne tilskuddsordninger for komponister har økt dramatisk de siste ti årene uten at midlene i ordningene har økt tilsvarende. Sagt på en annen måte: Kan myndighetenes egen gjennomførte politikk spille en rolle for en svekket komponistøkonomi?

Svaret finner du ikke i Kunstnerkår.

Vi i Norsk Komponistforening vet videre at totalen av vederlagsinntektene fra opphavsrettigheter til musikk har økt betydelig det siste tiåret, samtidig som vederlagsinntektene til hver enkelt komponist som vi representerer har sunket dramatisk i samme periode. Er dette en av årsakene til at komponister har en presset økonomi?

Svaret finner du ikke i Kunstnerkår.

Vi i Norsk Komponistforening vet også at de offentlig finansierte musikkinstitusjonene prioriterer bort ny norsk musikk skrevet av komponister i Norge når det mangler politisk oppfølging av dette området gjennom klare krav i tilskuddsbrev fra Kulturdepartementet, og når det ikke finnes god oversikt over hvilken kunstnerisk aktivitet som faktisk foregår i disse institusjonene, som vi fra egne undersøkelser vet svikter på sentrale vedtatte kulturpolitiske mål knyttet til nyskaping, mangfold og kunstnerisk bredde. Kan dette ha noe å si for en presset komponistøkonomi?

Heller ikke dette finner man svaret på i Kunstnerkår.

Slik kunne jeg fortsatt. De åpenbare forklaringene på de åpenbare problemene – som vi har spilt inn kunnskap om i mange, mange år – benyttes ikke. Det undersøkes ikke. Hvordan skal man kunne utvikle en treffsikker og effektiv kunstnerpolitikk når man ikke vet hvorfor – hva som er årsakene til – komponistenes pressede situasjon?

Svaret er enkelt: Det kan man ikke. Og derfor er også de få konkrete tiltakene som skisseres opp for vårt felt uten særlig verdi for de vi representerer.

Norsk musikk og kultur viser oss et bilde av oss selv og skaper en selvforståelse som kan utvikle samfunnet videre. Norsk kultur- og musikkliv viser også fram for resten av verden hvem vi er som samfunn. Derfor mener vi i Komponistforeningen at vi må bestille, skape og bruke mer ny norsk musikk som er basert på i de mange ulike virkelighetene som komponister og kunstnere står i nå i dag. Da trengs det politisk drahjelp.

Vi har spilt inn mer konkrete forhold i vårt skriftlige innspill, samt flere merknader komiteen kan gjøre til meldingen, og vi håper at komiteen nå ønsker å bidra til at meldingen går fra være et hvileskjær og varsel om flere utredninger, til faktisk og konkret handling som kan faktisk forbedrer komponisters hverdag.

Takk for meg.