Komponistportrettet: Ellen Lindquist

Hva jobber du med nå?   

Jeg jobber med to veldig ulike prosjekter for tida. Det første er et bestillingsverk til Trondheim Symfoniorkester. Jeg er blitt fascinert av tematikken skog-trær-kommunikasjon i de siste årene, og har gledet meg til å jobbe med orkestret som en gammel, mangfoldig skog. Urfremføringen blir i mars 2025. 

Den andre handler om seterliv i Trøndelag, hvor jeg skriver et nytt solostykke til Poul Høxbro, for bukkehorn! Dette skal urfremføres på den første «Fjellfestivalen» på Mevassetra på Fosen, på konserten «Fjell-ljom», 29. juni 2024.  

Hvordan ser arbeidsplassen din ut?   

Vi har en gård. Arbeidsplassen min er på loftet i 3. etasje, med utsikt over landskapet; skog, fjell og fjord… Det får jeg mye inspirasjon av. Flygelet er i første etasje, i et rom som både er arbeidsrom og stue, som åpnes av og til og fylles med folk til huskonserter. Vi kaller dem “Huskonsertene i Indre Fosen”. 

Hvordan er dagen din som komponist?    

Jeg står gjerne veldig tidlig opp for å ha de stille timene til å komponere flere timer i ro. Jeg bruker mye tid på å skisse for hånd, så bruker jeg notasjonsprogrammet så sent i prosessen som jeg orker. Jeg liker å bruke det indre øret så mye som mulig.

Og så liker jeg å jobbe tett med musikerne, og få inspirasjon fra menneskene jeg jobber med i tillegg til musikken de lager. Språket i hvert av mine verk utvikles gjennom en sammenvevning av impulser fra musikerne, instrumentene deres, og mitt eget kompositoriske språk.

Så er det veldig viktig for meg å være på tur i skogen en stund hver dag. Lade, lytte, og la dagens komponeringsarbeid senke seg. 

Hva lytter du selv til når du skal høre på musikk?   

Ofte J. S. Bach sine Goldbergsvariasjoner. De er uendelig nye hver gang. Jeg får «renset» ørene, og kommer til ro. En slags meditasjon. Ellers lytter jeg ikke hele tiden til musikk, men når jeg lytter er det f. eks. Sofia Gubaidulina—Miles Davis—tidlig musikk—indisk klassisk musikk— og så elsker jeg bare å oppdage splitter ny musikk som skrives nå. 

Din største kunstopplevelse?   

I november 2006 reiste jeg til Toronto i Canada for å høre RIAS Kammerchor Berlins glimrende fremføring av Sofia Gubaidulinas «Jetz immer Schnee" med tekst av Gennadi Aigi. Da hadde jeg levd lenge med satsen «Ty maya tishnya» («You my silence»), fordi den var min hovedanalyse under min PhD. Konserten var i den nydelige akustikken av The Metropolitan United Church i Toronto, og var del av Soundstreams Canada: Gubaidulina Festival. Jeg hadde allerede en dyp forståelse av verket som grunnlag. Men å høre hvordan musikken omsluttet meg gjennom Gubaidulinas nøye plassering av stemmene rundt publikum, i det fysiske rommet, ga verket en helt annen dimensjon. Det var en magisk opplevelse, som å være "i" musikken, på alle måter.

Og så bariton Sanford Sylvan og pianist David Breitmans strålende fremføring av sangsyklusen «The Hermit Songs» av Samuel Barber. Dette skjedde i den vakre akustikken til kammermusikksalen i Middlebury College, sikkert i 1993-4. Opplevelsen sitter fortsatt dypt i hjertet og ørene, etter så mange år. 

Kulturpolitiske hjertesak 

Kulturtilbud og undervisning for barn og unge voksne i hele Norge, og særlig i Trøndelag!

I 2022 var det dype kutt i kulturbudsjettet i Indre Fosen hvor jeg bor. Høsten 2023 var fylket i ferd med å miste flere av musikk, dans og drama-linjene på videregående skoler. Det er skremmende at vi mister så mye av kulturtilbudet til neste generasjonen!

Da ødelegger man - grunnlaget for kultur i samfunnet, både i dag og for fremtiden. I tillegg minsker mangfoldet når privat undervisning er den eneste, og en mye dyrere, mulighet. Konsekvensene er store.