Ti prosent solidariske?

Dette debattinnlegget fra NKFs styre ble først publisert i Ballade 27. januar 2025. Vi gjengir det her i sin helhet.

I en rekke utspill fra NOPAs ledelse det siste året har vi sett en historiefortelling om Norsk Komponistforening vi ikke kjenner oss igjen i. Sist i styreleder Ole Henrik Antonsens svar til Kjell Samkopf her på Ballade. Vi har behov for å nyansere dette bildet.

Gammeldagse sjangerskiller

I sine fremstillinger setter NOPAs ledelse komponister inn i sjangergrupper. Men er musikklivet virkelig slik? I dag jobber mange komponister fritt, på tvers av tidligere skiller og avgrensninger. Slik bør det være. Å sette kunst og kunstnere i bås er ikke bra for norsk musikkliv. For oss er ikke disse avgrensningene så interessante. Vi vil jobbe sammen for å sikre gode strukturer der nye ideer og gode prosjekter innenfor bredden av norsk musikkliv får vokse frem, uavhengig av organisasjonstilhørighet.

Å sette kunst og kunstnere i bås er ikke bra for norsk musikkliv.

Ledelsen bruker de kunstige skillene mellom musikkformer til å argumentere for opprettelsen av et sjangerforankret Populærkomponistenes vederlagsfond. Foreningen omtaler dette på sine nettsider 23. januar. NOPA vil ikke lenger forvalte midler sammen med NKF og nyMusikk i Komponistenes vederlagsfond, men skille ut 80 prosent og på sikt 90 prosent av dette til deres eget Populærkomponistenes vederlagsfond. Er det å ville ta 9 av 10 kroner fra fondet å stå skulder ved skulder?

Paradoks og polarisering

Kravet om 90 prosent setter ordene om solidaritet i et merkelig lys. Å si at én gruppe er privilegert og andre ikke, skaper et oss og dem vi ikke kan kjenne oss igjen i, og som heller ikke stemmer med den virkeligheten vi opererer i. Det er for de fleste, uavhengig av sjanger, ikke lukrativt å lage ny musikk i dag. Vi ønsker å løfte blikket. I fellesskap. Det norske musikklivet er rikt på uttrykk. Kulturpolitikken bør vi videreutvikle — sammen. Å jobbe for gode løsninger skjer ikke gjennom oppsplitting og å sette kunst i bås. Det norske samfunnet bør fortsatt ha den fulle bredden av musikkuttrykk — som til sammen gir nyskapende, levende, leken og spiss kreativitet.

I Antonsens svar til Samkopf finner vi flere paradokser. Blant annet bagatelliserer han utfordringen ved at komponister, som skriver lange og store verk som fremføres sjelden, faller utenfor i TONO-systemet: Han peker på at de gjerne er støttet gjennom bestillingsverksordningene. Som Komponistenes vederlagsfond og Norsk kulturfond. I samme innlegg argumenterer han, på vegne av medlemmene i NOPA, for en representativitet som i praksis fjerner muligheten for slike arbeidsformer og formater gjennom disse ordningene. Slik vi ser det, henger ikke dette sammen.

Ja til all slags musikk!

Samkopfs brev var et svar på Antonsens julehilsen til medlemmene i NOPA. I denne skriver Antonsen at han stadig møter negative tilbakemeldinger om populærmusikk. Er det virkelig slik i 2025?

Hvem har gode ideer, hva vil de gjøre, og hva kan vi få til i norsk musikkliv? For oss er det dette saken handler om.

Vi er ikke i tvil om at svært mange av våre medlemmer elsker populærmusikk. Mye og ulik musikk er en viktig del av våre liv. Som organisasjon har vi stor respekt for all musikk, og at det er vanskelige arbeidsprosesser i alle uttrykk. Klart det kan ta fem år å skrive en låt, eller en låt kan komme på en kveld. Kunst kan selvsagt oppnå kommersiell suksess. Vi har ingen ting imot det. Slik suksess er bra! Men kommersiell suksess skal ikke være et krav når samfunnet investerer i nye kunstneriske og musikalske ideer. Og vi vet at det er mye musikk på tvers av alle uttrykk som ikke har, eller er laget for, kommersiell suksess. Vi jobber for kunstnerisk åpenhet, for ulike arbeidsprosesser, for rare og fine, unike uttrykk. Hvem har gode ideer, hva vil de gjøre, og hva kan vi få til i norsk musikkliv? For oss er det dette saken handler om.

Ja til gode fagdiskusjoner, på tvers av sjangre!

Vi må ikke la oss fange av stengsler og kategorisering. Snarere må vi dyrke frem konstruktive felleskap i norsk musikkliv. Et godt eksempel ser vi i Komponistenes vederlagsfond, hvor representanter fra begge organisasjoner samarbeider godt, lærer av hverandre, og har fruktbare innspill til utviklingen. De følger med på nye uttrykk og ideer. I NKF har vi tillit til at disse prosessene kan bringe organisasjonene nærmere hverandre.

Opphengt i fortiden

Antonsen kommer stadig tilbake til beskrivelser av vår organisasjon, fra 1928 og fremover. Hendelsene hører til i en annen tid, med andre samfunnsforhold og andre kunstsyn. Om vi ser tilbake, er det også mye annet i samfunnet som med dagens øyne virker underlig. Vi kan ikke påta oss ansvar for valg tatt av forgjengere for 90 år siden, i en verden fundamentalt annerledes enn i dag. Vi tror ikke at diskusjoner om fond og fordeling i 2025 kan baseres på én parts historiefremstilling uten nærmere utdyping.

I vårt perspektiv var Norsk Komponistforening den organisasjonen som jobbet frem de fleste av løsningene vi snakker om. TONO ble opprettet av NKF for at musikkskapere skulle få kompensert for bruken av musikken sin, slik at nye uttrykk skulle kunne komme til.

Svært mye i musikkbransjen har endret seg siden den gang da, også omfanget av aktører som lager musikk og mekanismene for hvordan musikk brukes, lyttes til og omsettes.

Vi som driver NKF i dag, var ikke til stede i 1928. Vi respekterer historien vår, og vi ser at den inneholder både utfordringer og fremskritt. I vårt perspektiv var Norsk Komponistforening den organisasjonen som jobbet frem de fleste av løsningene vi snakker om. TONO ble opprettet av NKF for at musikkskapere skulle få kompensert for bruken av musikken sin, slik at nye uttrykk skulle kunne komme til. Dette var før det fantes betydelige kulturpolitiske virkemidler. Ingen av oss har hele bildet av hvordan situasjonen var den gangen. Vi skulle gjerne sett at samarbeidet gikk på tvers av sjangre helt fra starten. Komponistforeningen var også svært sentral i oppbyggingen av de øvrige kulturpolitiske ordningene vi har i dag, med samme formål.

Komponister av alle slag har i stadig større grad fått andel i ordningene — med rette, mener vi. Og, vil vi legge til, når stadig flere uttrykk kommer til, og stadig flere skal dele på ressursene fra samme virkemiddelapparat, er det behov for å bygge videre. Vårt ønske er at vi jobber sammen om økt anerkjennelse for hele feltet, og at ordningene får tilført nye midler.

Se fremover!

Vi kan ikke bli stående fast i en gammel og skjev historiefortelling. Vi er enige med Antonsen i at TONO skal være demokratisk og representativt. Derfor vil vi foreslå at inntektskravet for å få stemmerett senkes mer i tråd med praksisen i STIM, TONOs søsterselskap i Sverige. Vi er enige i at vi skal ha et godt musikkliv, og trenger at alle uttrykk har gode vilkår. Det kan ikke skje gjennom nedbygging av ett spesifikt område. Vi ønsker også at de som jobber med improvisasjonsbaserte formater og folkemusikk skal få likestilte vilkår som TONO nå jobber med for AI-generert musikk. All kreativ virksomhet må være inkludert. Og vi trenger å jobbe for best mulige kulturpolitiske løsninger.

NOPAs styreleder skriver i innlegget sitt at organisasjonen vil stå skulder ved skulder med sine kollegaer, fremdeles være solidariske, og at dette ikke er tomme ord. Vi ber om at dette blir tydelig i handling. Stå skulder ved skulder med oss! La være å gå til angrep på velfungerende ordninger, la være å karakterisere de respektive sjangrene, la våre tillitsvalgte samarbeide om gode løsninger, og la våre medlemmer få fremsnakke og glede seg over hverandres uttrykk. Det musikklivet vi kjenner, er fullt av respekt, samarbeid, felleskap og engasjement. Fremfor å gjøre skillene mellom musikkutrykkene skarpere enn de er, ønsker vi i NKF å dyrke disse verdiene.