Komponistportrettet: Torstein Aagaard-Nilsen

Jeg er komponisten som ikke visste at jeg skulle bli akkurat det. Men det ene tok det andre, og interesse for å lage min egen musikk har jeg hatt siden jeg var ganske ung. Så på et eller annet tidspunkt, etter at jeg flyttet til Bergensregionen, slo lynet ned, for å si det slik. Og nå har jeg frilanset som komponist, dirigent for amatører og ungdom og vært teorilærer i vid forstand i ca. 35 år.

Jeg ble utdannet faglærer i musikk, med trompet som hovedinstrument fra Bergen musikkonservatorium, og tok videreutdanning i komposisjon der, ett år. Noen vil vel kalle meg en selvstudert «røver», uten å mene det positivt. For meg er det likevel positivt å ikke måtte forholde meg til noe annet enn fri utfoldelse. Men, jeg forsøker å la den frie utfoldelsen være så kvalitativt god som jeg kan makte. Ikke minst fordi noen skal fremføre musikken, og noen skal lytte til den.

Det at jeg vokste opp i Lofoten uten noen form for klassisk musikkutdannelse, annet enn lokale korps, gjorde at jeg hadde mye å ta igjen da jeg flyttet nedover. Jeg holder på enda, hehe.

Hva jobber du med nå? 

Akkurat nå er jeg i Meningen i Tyskland og følger prøvene på min første opera, Gespenster. Premiere er i skrivende stund om 7 dager, så her koker det.

Foruten det, jobber jeg innimellom på et verk jeg skal komponere denne våren. Det skal være for Sarah Belle Reid fra USA og orgel (Johanneskirken). Hun improviserer for det meste på sin trompet som er koblet til modulære synthezisere. Jeg skal bruke både orgel og «akustiske" trompeter sammen med hennes lydverden. 

Verket urframføres på festivalen jeg tidligere var kunstnerisk ansvarlig for, BrassWind, i anledning festivalens 20-årsjubileum.

Hvordan ser arbeidsplassen din ut? 

Stereoanlegget er en viktig lyttestasjon. Kontoret mitt er i etasjen under og ganske romslig, med bare et midi-klaver og Mac. Men notebiblioteket jeg har bygget opp over mange år er der nede. Det er viktig for meg!

Hvordan er dagen din som komponist?  

Jeg går på jobb når de fleste andre går på jobb, og forsøker å gi meg når jeg ikke er alene i huset. Men jeg gjør mye annet også, og i perioder er jeg mest på farten og minst på kontoret, enten jeg er innom Griegakademiet, Universitetet i Stavanger, Manger Folkehøgskule, eller jeg har dirigering og instruksjonsoppdrag som pedagog.

Hva lytter du selv til når du skal høre på musikk? 

Jeg har to lyttemåter: den ene er Spotify/YouTube når det handler om research, for å holde meg orientert, uavhengig av sjanger. Om jeg får et tips, leser en anmeldelse eller liknende, eller jeg skal skrive noe for noen, bruker jeg det aktivt og er ikke så nøye på lydkvaliteten.

Når det virkelig skal lyttes, er det stereoanlegget som gjelder, og CD-plater. 

Din største kunstopplevelse? 

Det vanskeligste spørsmålet! Jeg vet liksom ikke om jeg skal velge en opplevelse der hjernen danset samba på vei hjem i forsøket på å bearbeide en opplevelse, eller om jeg skal velge en der snørr og tårer bare renner. Jeg er åpen for mye, men det må være bra.

Sist gang jeg gråt, tror jeg var mot slutten av Synne Skouens/Oda Radoors verk «Fram». Selv om det på mange måter er en ikke-opera, og jeg fortsatt spekulerer på hvor godt jeg likte den, ble jeg veldig dratt inn: det grusomme med å miste minnene, miste alle rundt seg, miste seg selv. Det var komiske situasjoner også, der man kunne humre litt! Når komponisten lykkes med det, ja da er det bra kunst også. 

Av klassisk musikk, det være seg konserter, opera og ballett, er nivået gledelig høyt nesten uavhengig av hvor du drar. Opplevelsene står i kø. Det handler egentlig bare om tid - og penger. Det er veldig sjelden jeg blir skuffet når jeg besøker noen av institusjonene her hjemme eller i utlandet. Kanskje med unntak av Mizzy Mazzoli’s  merkelige The Listeners ved DNOB høsten 2022. 

Om jeg skal nevne to opplevelser fra de siste 12 måneder, må det bli Wiener Philharmoniker i Concertgebouw i mai i fjor med Sjostakovitsj’ 5. Det ble stor kunst i selve samhandlingen. For et spill!  Og så en fremføring der man skjønte at noe stod - og står - på spill: Elektra ved DNOB i januar i fjor! Wow!

Hva er din kulturpolitiske hjertesak?

Kulturpolitikk for en frilanskomponist handler om mye. Men å minske den enorme avstanden det kan være til orkestrene må da være noe? Hvordan kan vi få en kultur rundt oss komponister når de største klassiske arenaene ikke fungerer optimalt? Ett norsk verk, ikke Grieg(!), på hver orkesterkonsert, i alle byene som har slike, hver uke. Det er helt sikkert mulig. Det handler iallfall ikke om kvalitet, men om vilje. 

Så er jeg også opptatt av vår nære musikalske kulturarv. I Norge underviser man ikke i norsk musikk. Punktum.  Man kjenner maks et par komponister i Norge etter 1850. Institusjonene, som operaen, gjør omtrent ikke norske verk fra den romantiske æra. Er det fordi Grieg aldri skrev en? Fordi Grieg er «the one and only», slik at det er hans musikk det må handle om? Jeg var passert femti da noen sa jeg måtte kikke nøyere på Ludvig Irgens-Jensens Passacaglia. Eller Borgstrøm eller Ørbeck, eller mange av de andre glemte. I Finland får de det til: de fremfører sine egne og dyrker egne dirigenter. Et sunt og godt system, der de beste blir verdensledende. Omtrent som systemet vi har rundt idretten i Norge.

Vi har en musikkarv som er mye, mye større enn Grieg. Det må da kunne gå an å formidle den i norske konsertsaler? Noen ildsjeler jobber for dette. Ære være dem! Jeg mener det må settes i system, at vi hegner om en norsk kanon. Og utvide den etter hvert som vi blir kjent med nye norske stemmer.