Komponistportrettet: Ketil Bjørnstad

I det klassiske miljøet den gangen var det lett å komme i kontakt med store samtidskomponister som Finn Mortensen, Øystein Sommerfeldt, Klaus Egge, Arne Nordheim osv.

Jeg spilte Mortensen i åpningsfilmen om Henie Onstad Kunstsenter, i den perioden da Ole Henrik Moe åpnet senteret for både eksperimentell og klassisk musikk. Jeg fikk spille både Beethovens tredje klaverkonsert og avant garde-jazz med Svein Finneruds Trio der ute.

Samtidig var også Munch-Museet en uformell scene der man når som helst kunne komme og spille det man hadde på hjertet, uansett sjanger. Jeg savner den tiden. Man måtte ikke vente på svaret på en søknad i seks måneder før man kunne få til noe. Direktekontakten med ledelsen i kulturinstitusjonene var mye nærere den gangen.

For øvrig: Ønsket om å komponere ble større fra begynnelsen av syttitallet. At ECM (Edition Of Contemporary Music) etter hvert ble mitt plateselskap i 25 år, var ingen tilfeldighet.

Hva jobber du med nå?

Kantaten Jag etter vind, som bygger på tekstene fra Forkynneren i Bibelen, som min kjære ektefelle Catharina Jacobsen har redigert, med et skarpere fokus på tekstens eksistensielle problemstillinger. Den skal uroppføres i Oslo Domkirke 10. februar, med stort kor og strålende musikere. Deretter går jeg i gang med et par spennende bestillingsverk, blant annet for Svein Rustad og MIST, Musikk i Sandefjord Kirke, som har jubileum til høsten. Og jeg skal ha konserter med egen musikk i Norge, Tyskland og Portugal.

Hvordan ser arbeidsplassen din ut?

Som på bildet jeg har sendt dere. Et flygel, som også er mitt musikalske skrivebord. I det andre hjørnet av rommet står det et mer vanlig skrivebord, der jeg skriver mine litterære tekster. Dessuten et stereoanlegg som jeg benytter til konsentrert lytting daglig.

Hvordan er dagen din som komponist?

Det går i perioder. Når jeg skriver musikk, er jeg helt oppslukt av komponeringen. Når jeg skriver bøker, minner flygelet meg om at jeg uansett må øve en time eller to hver dag, for å opprettholde den klassiske klaverteknikken jeg har brukt siden begynnelsen. Den er også avgjørende for hvilken retning jeg går i musikalsk.

Hva lytter du selv til når du skal høre på musikk?

Mest symfonisk musikk. De siste årene har jeg tatt et systematisk dypdykk i komponister som Carl Nielsen, Prokofiev, Skrjabin, Honegger, Alwyn og mange andre. Sjostakovitsj, selvsagt, men for meg kommer han alltid litt i skyggen av Prokofiev, kanskje fordi jeg har spilt Prokofievs musikk på piano siden jeg var seksten år. For øvrig går jeg på torsdagskonsertene til Filharmonien så ofte jeg kan. Jeg har til og med sagt nei til konsertforespørsler hvis de kolliderer med noen ekstra interessante konserter i Konserthuset (som ikke er så dårlig akustisk som folk vil ha det til, selv om det finnes enkelte «dødsoner».)

Din største kunstopplevelse?

Å, det er så mange. Oftest nevner jeg Håvard Gimse, da han spilte Rachmaninov 3 med Kristiansand Symfoniorkester en gang på åttitallet, da jeg fortsatt bodde på Sørlandet. Jeg satt ved siden av den nylig avdøde maleren Leonard Rickhard og hans kone Berit, som hadde vært nære venner i mange år. Jeg husker vi reiste oss og skrek av begeistring. Dag Nilsen dirigerte. Det var en kveld som beviste hvor mye musikk kan gi på lokalplanet, langt borte fra Nyttårskonsertene til Wiener-filharmonien. Slik skal norsk musikkliv være!

Hva er din hjertesak?

Det er så mange. Rett til Oslo Filharmonien: Engasjer flere norske solister og dirigenter, og fremfør mye mer ny norsk musikk! Det er meningsløst at man velger en solist fra andre siden av Atlanterhavet for å fremføre Barbers fiolinkonsert, når minst seks norske super-fiolinister kunne vært spurt. Og selvsagt kunne NRK brukt MYE MER PENGER på å engasjere norske samtidskomponister og utøvere. Det er greit at KORK stiller opp som orkesterunderlag for norske populærartister gang på gang, men kanskje går det en grense et sted?

Og til slutt: Søknadsportalene for alle slags kunstnere i Norge, gir meg et byråkratisk gufs av DDR. Man føler seg så liten når man går inn i disse strenge og upersonlige søknadsportalene og får melding om at man ikke bruker riktig nettleser etter flere timers arbeid. Hva i all verden er det som har skjedd? Hvorfor skal man ikke kunne skrive en skriftlig og personlig søknad og kunne sende den i posten? Og hvorfor må man alltid sende MP3-filer? Selv bruker jeg ikke MP3 i det hele tatt. Jeg spiller CD-er. Det låter mye bedre. Ha ha. (Men jeg er ikke så gretten som jeg høres ut.)

Andre hjertesaker: Kulturjournalistenes kår. Støtten til festivalene. Bevisste og informerte politikere.