Bodil Maroni Jensens takketale ved utnevnelsen som æresmedlem

Æresmedlemsskapet ble offentliggjort på Komponistforeningens årsmøte 28. mai, og styrets begrunnelse ble lest av avtroppende nestleder Gyrid Nordal Kaldestad på vårfesten samme kveld.

Her er Bodil Maroni Jensens takketale ved utnevnelsen:

Tusen takk!

Dette er store ord jeg ikke kan ta imot uten å dele dem med noen. Og jeg deler dem med dere og alle på samtidsmusikkfeltet. Jeg hadde ikke kunnet gjøre noe av det Komponistforeningen trekker frem i denne utnevnelsen, hvis det ikke var en musikk jeg ønsker å høre på, og hvis det ikke var komponister og musikere og andre som er villige til å dele tanker og refleksjoner om denne musikken.

Så det ligger et stoff her, snublende foran enhver journalist og skribent med interesse for den nye musikken. For meg har det etter hvert blitt slik at jeg ser en dobbelt verdi i å få frem dette stoffet.

Den ene verdien er å bidra til oppmerksomhet om samtidsmusikken, belyse den fra flere kanter. Få dette frem i mediebildet, til lesere og lyttere. For meg virker det opplagt at dette er noe mange kan ha lyst til å høre om. Jeg tror det. Det er en drivkraft for meg. For det er et samspill mellom å vite og å oppleve. Vet du noe mer, om musikken og bakgrunnen for den, så lytter du også med større åpenhet, nysgjerrighet, årvåkenhet. Tror jeg.

Den andre verdien i å få dette stoffet frem, er dokumentasjon. Å dokumentere samtiden gjøres hele tiden, i alle slags medier. Man velger sin form. Jeg har særlig sans for samtalen, to mennesker konsentrert sammen, uten noe opplegg rundt, uten lyd- og lysfolk som må med. En samtale kan finne sted hvor som helst. Jeg gjør opptak, transkriberer og justerer det lille som må til for å overføre samtalen fra muntlig til skriftlig form.

Dette er et materiale som vil leses med andre øyne om fem år og om femti år. Det vil være gjenstand for fortolkning. Vi kan ikke bestemme hvordan vi skal bli forstått i fremtiden. Men materialet vil bli brukt for å søke innsyn og i innsikt i en tid som er fortid. Å bidra med dette materialet er en motivasjon for meg.

Jeg kan innrømme at jeg mottok beskjeden om å bli utnevnt til æresmedlem i Komponistforeningen med litt blandede følelser. Et æresmedlemskap, er ikke det noe man får på slutten av en karriere? Er det slutt nå?

Så tenkte jeg også på det at en journalist skal være uavhengig, ikke ha bindinger til personer eller institusjoner. Det regner jeg med at Komponistforeningen også mener. Som journalist forholder jeg meg til journalistiske retningslinjer. Slik må det være.

Men min skrivevirksomhet har også beveget seg over i et litt annet sport enn tidligere. Jeg har skrevet to bøker, begge med samtaler med komponister. Ergo er jeg inhabil som kritisk journalist og kritiker overfor disse, og også overfor andre jeg har samarbeidet nært med. Men er jeg inhabil, er det fordi jeg har satt meg i den situasjonen av egen vilje. Her må jeg bare passe på å holde min sti ren selv. Alltid være åpen om bindinger, og velge den sjanger og form som passer.

I forrige uke var jeg med på et seminar for unge musikkjournalister, et samarbeid mellom Musikkinstituttet på Universitetet, Ballade og Ultima. Et initiativ for å få frem nye journalistiske stemmer. Veldig morsomt og givende for meg å få bidra med min erfaring til unge, våkne folk. For vi trenger flere musikkjournalister – som presser på i redaksjonene, og som også må finne nye kanaler for dette stoffet. Det er stoff nok til mange.

Jeg håper selv å få fortsette med dette! Så jeg håper ikke det er slutt, selv om jeg nå er æresmedlem i denne foreningen. Tusen takk. Bodil Maroni Jensen