NKF er kunstnernes forkjemper på musikkfeltet

Når jeg blir spurt om hva Norsk Komponistforening egentlig gjør, pleier jeg å koke det ned til tre hovedområder:

1. Interessepolitisk arbeid for rammebetingelser med rettigheter og muligheter. I dette ligger både kulturpolitisk arbeid for opphavsretten og andre rammebetingelser overfor myndigheter og samarbeidspartnere, utvikling og forslag om nye løsninger samt informasjonsarbeid.
   
2. Tjenester og prosjekter. Vi yter tjenester med avtaleverk, kontraktsmaler, arbeidsopphold og veileder ved mange henvendeler. Vi har prosjekter med innsikt og analyse for å styrke kunnskapsgrunnlaget i det interessepolitiske arbeidet, fagseminar, verktøykasse, temamøter, fremming av nye stemmer og priser.
   
3. Tilskuddsordninger for å ivareta og fremme mangfold i musikk. Det kreves riktig kompetanse og gode faglige vurderinger når den vanskelige øvelsen med å veie musikk og det uskapte skal gjøres, særlig når behovet er stort og midlene er begrensede. Vi er tett på feltet og kan tilpasse ordningene smidig til endrede behov på en desentralisert måte.

Samtidig som det grunnleggende har ligget fast i mange år, har det naturligvis også vært endringer og tilpasninger. Foreningen har gradvis vokst over tid. Formålsparagrafen sier at vi skal ivareta medlemmenes kunstneriske, økonomiske, faglige og sosiale interesser. Medlemmene er komponister med profesjonell skapende kunstnerisk praksis, uavhengig av arbeidsmetode.

Jeg synes det er en glede å se at mange nye medlemmer ønsker å være en del av dette fellesskapet som jobber kreativt med musikk og lyd som kunstform. Vi er flere. Vi er heterogene. Vi jobber for kreativ skaping av musikk og lydkunst med ulike innfallsvinkler. Det gjør oss sterkere. Det bekrefter at samtidsmusikk ikke er én sjanger, men en bredde av ulike kunstneriske praksiser.

Det stedet vi er på i dag, er et annet enn for 20–30 år siden. Vi er det i et annet kulturpolitisk landskap. Og i et annet Norge. Utviklingen er flerspors, den er polyfon: den skjer i mange sjikt og i ulike tempi som påvirkes av både banale forhold og komplekse strukturer, temaer, fortellinger og viljer. Vi som elsker overlagrede strukturer, bør være de første til å anerkjenne denne virkeligheten og behovet for å navigere i en tett informasjonsstrøm.

Utviklingen er ikke bare positiv og ikke bare negativ. Vi ser likevel en samfunnsdreining der demokratier utarmes og individuelle fordeler fremheves på bekostning av fellesskapets interesser. Det skjer samtidig med et sterkt innsalg av generativ teknologi (KI), som bygges for å utvinne både arbeid, penger og verdier fra vanlige folk, og i disse dager spesielt fra kunstnere. La oss huske at fremtiden ikke finnes. Den er noe vi må finne opp.

Nå er det særlig viktig at kulturpolitikken våkner. Vi trenger et lovverk som beskytter kulturen, ivaretar og legger til rette for at kunst kan bli skapt. Og vi trenger en kulturpolitikk som både tar seg selv på alvor og blir tatt på alvor av alle andre – som kjernen i samfunnet, og bort fra en passiv og støvete støttetilværelse i periferien av politikken. Ethvert samfunn, overalt og til alle tider, vil være i forhandling med seg selv om hva det skal være. Godt utviklede kulturer vil forsøke å vedlikeholde det man har oppnådd, og samtidig stadig søke å forbedre det som ennå ikke er realisert. Vedlikehold og videreutvikling, altså. Det utgjør mye av arbeidet i foreningen. Det oppleves fortvilt at det er så lite synlig, for det er samtidig så fundamentalt. Vi trenger at noen er talerør og forhandlingspart for den uskapte musikken.